Som arrangør har vi en omsorgsplikt (fra engelsk: duty of care) overfor alle som befinner seg på området – publikum, ansatte, frivillige og artister. Det betyr at vi har ansvar for å sørge for forsvarlig håndtering av sykdom og skade, uavhengig av om vi driver en liten byfestival eller et flerdagers arrangement med camping.
Erfaringstall viser at 1–2% av publikum søker helsehjelp per arrangementsdag. Det høres kanskje lite ut, men ved 5 000 besøkende er det 50–100 personer. Uten forberedelse er det fort gjort å belaste lokal AMK og legevakt unødvendig – og det kan i verste fall gå utover andre som trenger akutt hjelp i kommunen.
Det er tre grunner til at vi planlegger medisinsk beredskap: (1) vi skal håndtere sykdom og skade forsvarlig på stedet, (2) vi skal ikke belaste det offentlige helsevesenet unødig, og (3) vi skal oppfylle lovkrav. Med riktig forberedelse er dette fullt håndterbart.
Det er verdt å merke seg at dette feltet er i utvikling. DSBs veileder fra 2017 er et godt utgangspunkt for norske arrangører, men internasjonal best practice (særlig Purple Guide 2024) har beveget seg mot en mer helhetlig, risikobasert tilnærming som vi bør la oss inspirere av.
SE OGSÅ: Kapitlet om risikovurdering for generell risiko- og sårbarhetsanalyse.
To lover er særlig relevante for medisinsk beredskap ved arrangement:
Gir kommunen myndighet til å stille helsemessige krav til arrangementer. Etter forskrift om miljørettet helsevern § 14 skal blant annet forsamlingslokaler og steder der allmennheten har adgang meldes til kommunen – dette gjelder for mange arrangementer. Kommunen kan kreve tiltak med hjemmel i folkehelseloven § 10 og § 14, og i ytterste fall stanse virksomheten. Kontakt med kommunen om helsemessige krav skjer gjerne i samme prosess som øvrige tillatelser.
Se kapitlet om tillatelser for generell oversikt over meldeplikt og søknader.
Gjelder for alt helsepersonell som praktiserer ved arrangementet. Sykepleiere, ambulansearbeidere og leger opererer under denne loven, og de har plikt til å handle forsvarlig innenfor sin kompetanse – uavhengig av hvem som har ansatt dem.
DSBs veileder for sikkerhet ved store arrangementer (2017) inneholder Helsedirektoratets overordnede retningslinjer for medisinsk beredskap. Offentlige myndigheter kjenner godt til denne, men vi skal huske på at det er en veileder og kapitlet om medisinsk beredskap er et utgangspunkt. Det er vår risikovurdering som avgjør behovet.
Last ned DSBs veileder på dsb.no.
Medisinsk behovsvurdering er en del av den generelle risikovurderingen vi gjør for arrangementet (se kapitlet om risikovurdering), men den krever at vi ser spesielt på faktorer som påvirker helse og skadehåndtering.
Det viktigste å forstå er at medisinsk dekning skal dimensjoneres basert på en helhetlig vurdering – ikke bare antall deltakere. DSBs poengtabell er et nyttig startpunkt, men den bør aldri brukes alene. Et familievennlig matmarked og en hardrock-festival med identisk besøkstall trenger ikke det samme medisinske apparatet.
Behovsvurderingen bør gjøres tidlig i planleggingsprosessen, helst i dialog med den som skal ha rollen som medisinsk leder. Den trenger ikke være avansert, men den bør være gjennomtenkt og skriftlig dokumentert. Det beste stedet å starte er med å gå gjennom sjekklisten under og notere vurderingen vår for hvert punkt.
Faktorer vi bør vurdere:
Resultatet av vurderingen bør dokumenteres skriftlig og legges ved den medisinske planen.
Vi har laget en sjekkliste du kan bruke for å gjennomføre behovsvurderingen steg for steg:
Last ned: Vedlegg – Sjekkliste for medisinsk behovsvurdering
Et problem i dag er at begrepene «førstehjelper», «medic» og «sanitetspersonell» brukes uten tydelig definisjon. Det gjør det vanskelig for oss å vite om vi har riktig kompetanse på plass.
Vi skiller mellom fire nivåer:
I tillegg til kompetansenivåer bør vi avklare roller:
Husk at titlene «medic» og «sanitetspersonell» ikke er beskyttede i Norge. Vi bør alltid be om konkret dokumentasjon på kompetansen til de som skal jobbe medisinsk på arrangementet vårt.
Se kompetansematrisen for detaljer om hvert nivå:
Last ned: Vedlegg – Kompetansematrise
Tre veiledende nivåer – tilpass alltid til din behovsvurdering:
Disse nivåene er veiledende. Den medisinske behovsvurderingen avgjør hva vi faktisk trenger. Dokumenter alltid hvorfor vi avviker fra anbefalingene – både oppover og nedover.
Vi bør ha førstehjelpsutstyr og hjertestarter tilgjengelig, sørge for at minst én person med kompetanse er til stede, og ha en kjent prosedyre for å ringe 113 og lede ambulanse til stedet.
Vi bør ha et dedikert førstehjelpsteam med avansert førstehjelpskompetanse, inkludere minst ett autorisert helsepersonell i teamet, og opprette en egen sanitetspost. Vi bør ta kontakt med AMK i forkant.
(Typisk: flerdagers, camping, høy rusforekomst, lang avstand til sykehus)
Vi bør ha en medisinsk leder – helst lege – med plass i kommandostrukturen, planlegge for lagdelt bemanning, ambulansekapasitet og observasjonsplasser. Vi bør ta forhåndskontakt med AMK og nærmeste sykehus.
DSBs poengtabell kan brukes som et «sanity check» på dimensjoneringen:
Last ned: Vedlegg – DSBs beregningsmodell med brukskommentar
En viktig ting å forstå er at offentlig helsetjeneste har ansvar for befolkningen – men ikke noen plikt til å stille egne ressurser på arrangementet vårt. Vi planlegger vårt eget beredskap. Det er ikke dermed sagt at vi er alene, men ansvaret for at publikum får hjelp på stedet, ligger hos oss.
Det betyr ikke at vi ikke bør involvere det offentlige. Vi bør ta kontakt med legevakten, AMK og/eller ambulansetjenesten AMK tidlig – gjerne 6–12 måneder i forveien ved de største arrangementene. Med et notat om grunndata og en foreløpig behovsvurdering kan de bidra til vurderingene om ordinær kapasitet tåler belastningen, og gi råd om riktig nivå på egen beredskap. Denne dialogen er verdifull, og det offentlige helsevesenet sitter med lokal kunnskap om responstider og kapasitet som vi ikke har.
Se kapitlet om prosedyrer og øvelser og sikkerhetsplan for overordnet beredskapsorganisering, og kapitlet om sikkerhetsplan (punkt 5: Kommunikasjon og ledelse) for sambandsplan.
Fentanyl og syntetiske opioider er svært potente og finnes i Norge – også på kulturfestivaler. Ved arrangementer med vesentlig rusrisiko bør nalokson være tilgjengelig, og minst én person i det medisinske teamet bør kunne gjenkjenne tegn på opioidoverdose.
Psykiske kriser, panikkanfall og overveldelse forekommer, og behovet er økt. Vi bør vurdere samarbeid mellom det medisinske teamet og eventuelle trygghetsteam eller vertskap, slik at psykisk nød fanges opp tidlig.
Smittevern bør inngå i den medisinske planleggingen, særlig ved arrangementer med mange mennesker tett sammen over lengre tid. Enkle tiltak som tilgjengelig håndvask og rutiner for sykt personell koster lite og reduserer risiko.
Når vi kjøper inn medisinsk beredskap, bør vi alltid be om: dokumentasjon på kompetansenivå for alt personell, forsikring (ansvar og yrkesskadeforsikring), relevante referanser og GDPR-rutiner for pasientdata. Vi bør også avklare tydelig hva leverandøren leverer, hva vi selv må skaffe, og hvem som har ansvar for hva.
Husk: «medic» og «sanitetspersonell» er ikke beskyttede titler i Norge. Be alltid om konkret dokumentasjon.
Last ned: Vedlegg – Sjekkliste for valg av leverandør/Due diligence-sjekkliste
Alt dette bør munne ut i en skriftlig medisinsk plan – gjerne kalt sanitetsplan. Planen bør godkjennes av medisinsk leder, gjennomgås med personellet i en briefing før arrangementet starter, og evalueres i en debrief etterpå.
Vi har laget en mal du kan bruke som utgangspunkt.